Det er mange år siden sist det var et stort smågnagerår i Nordland fylke. Siste store lemenår over det meste av fjellet i fylket var i 1978. Men nå i 2011 er det på nytt et formidabelt smågnagerår i de fleste fjellområdene. Og som vanlig er, så har også bestanden av fjellryper og liryper økt i forhold til flere foregående år med uvanlig lave bestander. Smågnagerne har myldret i lynget fra like etter at snøen forsvant i vår. Fortsatt er bestanden svært stor.
I og med den store smågnagerbestanden, og særlig lemenbestanden, fra tidlig i vår, så har også rovfugler og ugler hatt fine hekkeforhold. Det har vært rikelig med mat til ungene, så bestanden av disse fuglene er også større nå enn på lenge. Haukugle, lappugle, jordugle og fjellvåk sees ofte i fjellet i år.
Fjellvåk på Beiarfjellet, i grenseområdet til Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. I et begrenset område på noen få kvadratkilometer observerte jeg tre individer i fredelig sameksistens. Den enkelte fjellvåken finner så mye mat at det ikke lønner seg å bruke energi på å jage bort artsfrender. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/800 sek, ISO 125. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Frihånd.
Når fjellvåken flyr sakte over vidda, eller seiler på stive vinger, så speider den intenst etter lemen. Nå gjelder det å spise så mye som mulig, for til vinteren blir det magre tider. Det er ikke slik at fjellvåken vet dette, men det urgamle instinktet gjør at fuglen fanger og spiser lemen det den er god for, i sin genetisk betingede jaktiver. I slike situasjoner bidrar instinktet til at sjansene for å overleve en kald vinter med lite mat øker betraktelig.
Septemberdagene får fjellet til å flamme i de vakreste nyanser av gult, orange, rødt og grønt. Enkelte solstreif gjennom skydekket får fram noen utrolige farger i terrenget. Det er ikke enkelt å finne riktige eksponeringsverdier når noe av landskapet er solbelyst, mens andre deler ligger i skygge under mørke skyer. Men generelt gjelder det at de lyseste partiene bør være riktig eksponert, og så får heller de mørke partiene bli litt ekstra mørke. Overeksponerte lyngheier ser ikke særlig pent ut.
Solstreif gjennom tett skydekke gjorde at enkelte deler av bildet fikk sol, mens andre deler ble liggende i mørke. Jeg eksponerte etter de solbelyste delene. I dette området myldret deg av lemen, og flere fjellvåker kretset over. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/2.8 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/125 sek, ISO 100. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Frihånd.
